Å vandre rundt i Inger Sitters verk Jord, ild og vann får en til å tenke på japanske te-hager med mosegrodde stener, lyden av sildrende vann og lukten av jord. To større natursteiner, en stående og en liggende, er omgitt av enda flere steiner som til dels holder de andre oppe. Steinenes plassering gjør at de nærmest flettes inn i hverandre og til slutt utgjør en særegen, samlet form. Blir man stående en stund, materialiserer det seg et spill av farger og strukturer på steinenes overflate. Ut fra denne ansamlingen av naturstein flyter så vannet i en rak linje i form av en vannrenne. Vannrennen munner ut i et arnested hvor det tidvis tennes en ild. Det er natursteiner plassert andre steder i verket også, og disse utgjør en kontrast til de menneskeskapte brosteinene og hellene som dekker store deler av bakken. Brosteinene fører til dels opp til en liten haug sparsomt dekket med gresstuster. Inger Sitter (1929-2015) var selv en bautastein i norsk kunstliv. Sitter er født i Trondheim, men tilbrakte store deler av sitt liv utenlands, ikke minst i Frankrike og Italia. Hun begynte sin kunstneriske utdanning allerede i fjortenårsalderen, og skulle bli landets første kvinnelige professor ved Statens Kunstakademi årene 1981-1984. Hun hadde også en ledende rolle i arbeidet for å bedre kunstnernes levekår. Sitter var viktig for den abstrakte kunstens fremvekst på femtitallet her til lands. Hennes velkjente malerier i store formater hentet inspirasjon fra naturen med sin lyriske abstraksjon. Etter hvert skulle dette formspråket videreføres i store skulpturrelieffer. Kystlandskapet på Tjøme med sine særegne svaberg var en viktig inspirasjonskilde i denne sammenhengen. Hun er også viden kjent for sine grafiske arbeider. Inger Sitter ble i 1998 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for sin innsats for norsk billedkunst, og i 2010 forfremmes hun til kommandør. Kilder: Geelmuyden, Niels Chr. og Danbolt, Gunnar. 2009. Inger Sitter. Et portrett. Oslo: Aschehoug.